Vi presenterer et knippe PLATON-rapporter og oppsummeringer som gir god innsikt i andre lands klimapolitikk. God lesing!
Virkemidler for klimatiltak i jordbruket i andre land
Av Bob van Oort og Katrine Skagen
På oppdrag av Miljødirektoratet og som delprosjekt i PLATON og VOM prosjektene analyseres nasjonale virkemidler utenom EU direktivene som støtter klimatiltak i jordbruket og matsystemet i seks land som er sammenlignbare med Norge: Danmark; Sverige; Finland; Nederland; Østerrike; Sveits. Seks ulike tiltak med tilhørende nasjonale virkemidler blir vurdert: Redusert forbruk av rødt kjøtt, Redusert matsvinn, Gjødseltiltak, Stans i nydyrking av myr og restaurering av dyrket organisk jord, Biokull og karbonlagring i jord. Virkemidlene inkluderer økonomiske, skattemessige, juridiske og regulatoriske, og informative, samt frivillige avtaler, forskning og private initiativer i ulik grad for de ulike tiltak.
De fleste analyserte land har kommet lengre enn Norge i utslippskutt i jordbruket/mat; I både Danmark og Finland satses det stort på plantebaserte matvarer, og på alternative proteiner til kjøtt som kan produseres nasjonalt; Østerrike og Sveits har en holistiske arealforvaltning, der støtte til beite i de alpine beiteområdene støtter lokal ressursbruk, biomangfold, og økonomien til småbønder, mens et redusert antall dyr støtter klimatiltak.
For å være effektiv må virkemiddelbruk være koordinert og sammenhengende, og støtte både forbedringer i produksjon, reduksjon i antall husdyr, og en styrket grønnsaksproduksjon. Harde virkemidler (økonomiske, skattemessige og regulatoriske) er mer effektive enn myke virkemidler (kampanjer og frivillige avtaler), og kan vurderes der det er lite endring eller der svake virkemidler dominerer, som f.eks. forbruksendringer og matsvinn. Eksempler er skattelette på grønnsaker, eller innføring av en matkastelov.
Virkemiddelbruk er kontekstavhengig, som bør inkluderes i vurderinger av overførbarhet.
Du kan lese hele rapporten her: 2023-Virkemidler-for-klimatiltak-i-jordbruket-i-andre-land.pdf (platonklima.no)
Våronn. Foto: Geir Harald Strand, NIBIO
Innsatsfordelingsforordningen og Norge
Av Fay M. Farstad (CICERO), Erlend A. T. Hermansen (CICERO), Merethe Dotterud Leiren (CICERO), Jørgen Wettestad (FNI), Lars H. Gulbrandsen (FNI), Gunnhild Søgaard (NIBIO), Knut Øistad (NIBIO), Lasse Fridstrøm (TØI), Marianne Knapskog (TØI), Tanu Priya Uteng (TØI)
Den norske klimapolitikken blir stadig tettere knyttet til EUs klimaregelverk. Hvordan og hvorfor har Norge koblet klimapolitikken opp mot EU og hvilket handlingsrom samarbeidet med EU gir norske myndigheter? Gjennom EØS-avtalen har det europeiske kvotesystemet (EU ETS) siden 2008 dekket omtrent halvparten av de norske utslippene, i hovedsak fra industri og petroleumsvirksomheten. Siden 2021 er også de ikke-kvotepliktige utslippene fra transport, landbruk, bygg og avfall omfattet av en egen tidsavgrenset avtale med EU, som et tillegg til EØS-avtalen. Dette samarbeidet forplikter Norge til å kutte utslipp hvert år fram til 2030. Avtalen binder også Norge til å følge EUs regelverk for opptak av klimagasser knyttet til skog og annen arealbruk. I praksis er Norge fullt medlem av EUs klimapolitiske samarbeid fram til 2030. Analysen viser at denne tette tilknytningen har økt det politiske presset for å kutte klimagassutslipp innenlands. Samtidig har Norge valgt å holde alle fleksibilitetsmuligheter åpne for å gjennomføre kuttene i EU i stedet. Hvorvidt disse mulighetene vil bli benyttet er i stor grad et politisk spørsmål som trolig vil prege klimadebatten frem mot 2030. Norges tilknytning til EUs grønne og Klar for 55 rammeverket i en oppdatert klimaavtale med EU vil også påvirke handlingsrommet for klimakutt hjemme versus ute.
Klar for 55? EUs nye klimaregelverk og betydningen for Norge
EUs Grønne Giv
Av Fay M. Farstad (CICERO)
EUs Grønne Giv (EU Green Deal – EGD) er en grønn vekstrategi for hvordan EU kan nå netto-null utslipp av klimagasser innen 2050 på en sosialt rettferdig måte. Første store milepæl er 2030, og den omfattende politikkpakken Klar for 55 (Fit for 55 – FF55) danner det politiske rammeverket for hvordan EU skal kutte klimagassutslippene med 55% innen 2030 sammenliknet med 1990-nivå. Disse to rapportene fokuserer på de mest sentrale delene av EUs klimaregelverk frem mot 2030 og drøfter mulige implikasjoner for Norge.
Forslagene for kvotesystemet og innsatsfordelingsforordningen utgjør ikke radikale endringer for Norge og har relativt bred støtte. Derimot er forslaget for arealbrukssektoren mer kontroversielt. Det vil være svært krevende for Norge å nå målene for innsatsfordelingsforordningen og arealbrukssektoren. Norge bør likevel være varsom med å legge opp til mye bruk av fleksible mekanismer da det kan bremse nødvendig omstilling av sektorer.
EGD og FF55 har blitt vedtatt på bemerkelsesverdig kort tid og skapt overraskende lite friksjon så langt. Krigen i Ukraina øker heller enn demper ambisjonene i den grønne given. Tempoet og detaljnivået i EUs klima- og energipolitikk står i sterk kontrast til Norges.
Om og i så fall på hvilke vilkår disse regelverkene vil gjøres gjeldende for Norge er uavklart og vil kreve Stortingets støtte. I den grad Norge velger å ta inn regelverkene i norsk lov vil det være behov for å styrke forvaltningen, inkludert på tvers av sektorer.
EUs grønne giv: Status etter sommeren 2022 og mulige implikasjoner for Norge
Implementering av EUs energi- og klimapakke: Blir Tyskland og Sverige frontløpere?
Av Marie Byskov Lindberg (CICERO) and Jørgen Wettestad (FNI)
Et viktig tiltak i energi og klimapolitikken er å se ulike virkemidler i sammenheng og tenke eksplisitt om hvordan mål på mellomlang og lang sikt skal kunne nås. Et sentralt element i EUs arbeid med å få til dette er Styringssystemet (Governance) som ble etablert som en regulering i 2018. Kjernen i Styringssystemet er utarbeidelsen av ti-årige nasjonale energi og klima planer (National Energy and Climate Plans; NECPs) som også oppdateres jevnlig. Denne utarbeidelsen inkluderer en dialog med Europakommisjonen som skal lede til forbedrete og mer ambisiøse planer. I forskningen blir dette betegnet som ‘en hardere form for myk styring’ (‘harder soft governance’). Det relativt myke elementet er at statene ikke er pålagt å spesifisere bindende nye målsettinger for satsning på fornybar energi og energieffektivisering. Men dette er kombinert med ‘hardere’ rapporteringskrav til landene mht hvordan de har tenkt å overholde EU målsettinger.
I denne artikkelen diskuterer vi hvordan Styringssystemet har blitt fulgt opp i den første runden med utarbeidelse av nasjonale energi og klimaplaner i to land som tradisjonelt har blitt regnet som foregangsland i EUs klimapolitikk – Tyskland og Sverige – og hvor man kunne anta at systemet har blitt samvittighetsfullt fulgt opp. Våre funn nyanserer dette bildet ettersom vi finner kun moderat endring av planene i begge land som kan krediteres Styringssystemet. Sentrale mål og virkemidler ble i stor utviklet nokså uavhengig av Styringssystemet. I Tysklands tilfelle skyldes dette ikke at landet var kritisk tyil selve Styringssystemet men mest at syklus mht intern politikkutvikling ikke var helt i takt med EU tidsfrister. I Sveriges tilfelle bunnet det mer i generell skepsis til Styringssystemet som blir oppfattet som for detaljorientert. Dog hadde samspill og kommunikasjon med Kommisjonen en viss positiv effekt mht oppjustering av mål og utvikling og av virkemidler – og mer når det gjelder ‘motvillige’ Sverige enn ‘Styringspositive’ Tyskland. Så vi finner en viss støtte for at denne ‘hardere formen for myk styring’ fungerer. Norge har ikke innført Styringssystemet. Men det er rimelig å anta at det har inspirert den gradvis økende vekten på årlig rapportering også i Norge og det kan ligge ytterligere lærdommer for Norge i å følge med på den videre utviklingen av dette EU systemet.
Artikkelen «Implementing EU Energy and Climate Governance: Germany and Sweden as Frontrunners?» blir publisert senere.
CO2-kompensasjon: Hvorfor gies det til industri i Norge, men ikke Sverige?
Av Jørgen Wettestad (FNI) and Cathrine Hagem (SSB)
EUs kvotehandelssystem (EU ETS) og kvoteprisen der har den mer indirekte effekten at strømkostnadene øker for kraftkrevende industri (ettersom kraftselskapene sender noe av kostnadene ved kjøp av kvoter over til for brukerne i form av økte kraftpriser). Fra 2012 av har om lag halvparten av landene i EØS delt ut spesifikk CO2 kompensasjon for slike indirekte utgifter. Sammen med gratiskvoter så er denne kompensasjonen ment å motvirke ‘karbonlekkasje’, dvs. at bedrifter i EU/EØS flytter sin virksomhet til regioner og land med slappere klimapolitikk. Denne kompensasjonen beløper seg allerede til millioner av euro og forventes å øke i takt med økende kvotepriser. I lys av dette er det gjort overraskende lite forskning på CO2 kompensasjonsmekanismen.
Vår studie er et bidrag til å bøte på dette og vi foretar en sammenlignende studie av Norge og Sverige. Disse nordiske naboene, begge med betydelig kraftkrevende industri, har valgt forskjellig: Norge har delt ut slik kompensasjon siden 2013 mens Sverige har valgt å ikke benytte seg av denne ordningen. Hvorfor har de så valgt forskjellig? Denne artikkelen peker på to sentrale forklaringer: først og fremst finner vi en viktig, underliggende ‘strukturell’ forskjell mht tildelingen av gratiskvoter, slik at norsk industri har blitt tildelt komparativt sett betydelig færre gratiskvoter enn svensk industri. Behovet for kompensasjon i tillegg til kvotene har dermed blitt oppfattet som klart større i Norge enn i Sverige. For det andre, og i samspill med den ‘strukturelle’ forskjellen, så har norsk industri mobilisert og lobbet sentrale politikere og myndigheter for å få slik kompensasjon mye sterkere enn det svensk industri har gjort. Disse funnene peker mot en nyansert tilnærming når CO2 kompensasjonen skal trappes ned på sikt, hvor man tar hensyn til ulike typer ‘strukturelle’ forskjeller mellom landene.
Artikkelen «Shedding Light on CO2 Compensation: Why in Norway and not Sweden?» blir publisert senere.
Karbonprising, kompensasjon og konkurranseevne: Lærdommer fra britisk produksjon
Av Pier Basaglia, Elisabeth T. Isaksen, Misato Sato
Lenke til (siste) vitenskapelige presentasjon: https://www.dropbox.com/scl/fi/up1nsdmixrwl5wth14m8y/Presentation_CPF_-TED.pdf?rlkey=rlvsejp8mdyi5f1urkeayjffu&dl=0
Land: UK
Problemstilling: CO2-prising er ansett som en sentral del av en kostnadseffektiv klimapolitikk, og i dag står nesten ¼ av globale utslipp ovenfor en pris på CO2. Samtidig blir mange av de mest utslipps- og energiintensive næringene unntatt eller kompensert for slike karbonkostnader, med begrunnelse om frykt for svekket konkurranseevne og karbonlekkasje til land med mindre streng klimapolitikk. I dette arbeidet ser vi på effekten av et slikt kompenserende tiltak, CO2-priskompensasjon til energiintensiv industri, på britiske bedrifters produksjon, energibruk og utslipp. Spørsmålene vi stiller er: 1) Hva er effekten av karbonprising (via EU ETS) på industribedrifter med og uten CO2-priskompensasjon? 2) Hvor store er de potensielle avveiingene mellom å hindre karbonlekkasje, og å bidra til reduserte utslipp?
De viktigste funnene: Basert på en enkel økonomisk modell, er vår hypotese at CO2-priskompensasjonen vil øke produksjonen og strømforbruket, mens strømintensiteten vil forbli uendret. Ved å kombinere data på britiske bedrifter med to ulike empiriske forskningsdesign, finner vi resultater i tråd med denne hypotesen: Støtteordningen bidro til signifikant høyere produksjon og strømbruk enn det ville vært i fravær av ordningen. En implikasjon av dette funnet er at byrden med å kutte utslipp delvis flyttes til andre deler av økonomien, som kan bidra til å øke de totale utslippskostnadene. Støtteordningen innebærer også store kontantoverføringer til energiintensive industribedrifter.
De viktigste forklaringene på funnene: CO2-priskompensasjonen fungerer som en implisitt produksjonssubsidie, og bidrar dermed til et høyere produksjonsnivå, strømbruk og utslipp enn det som ville vært tilfelle i fravær av støtteordningen.
Overføringsverdien til Norge: Norge har, i likhet med England, valgt å betale CO2-priskompensasjon til energiintensive bedrifter. Det er grunn til å tro at britiske bedrifters respons på ordningen vil være informativt for norske forhold. England hadde i tillegg ekstra høye CO2-priser i perioden vi analyserer grunnet en ekstra CO2-avgift i kraftsektoren. Funnene våre er dermed spesielt relevante i settinger med relativt høye CO2-priser, som har vært tilfelle i EU ETS og Norge de siste årene.
Artikkelen «Carbon pricing, compensation, and competitiveness: Lessons from UK manufacturing» blir pubisert senere.
