Produksjonen av stål, aluminium og sement er eksempler på utslippsintensive prosesser. EU og Norge har innført CO2-prising som innebærer at bedriftene må betale for sine utslipp.
CO2- prising kan fungere som et incentiv for industrien til å bruke produksjonsteknologi med lavere utslipp. Men det kan og føre til at utslippsintensiv industri flytter noe av produksjonen til andre land hvor det er billigere å produsere. Dette innebærer karbonlekkasje.
For å motvirke karbonlekkasje er det vanlig å dele ut gratiskvoter til industrien. Nå har EU-kommisjonen foreslått å erstatte disse gratiskvotene med en karbontoll for enkelte utslippsintensive varer (mer presist en karbongrensejustering). Det innebærer at når slike varer importeres til EU, må importøren betale for utslippene forbundet med å produsere varen – selv om disse utslippene har skjedd utenfor EU. Karbontoll vil derfor gi likere konkurransevilkår i EU og EØS-området, og behovet for gratiskvoter blir mindre.
Bortfall av gratiskvoter vil imidlertid ha en negativ effekt for bedrifter som eksporter varer ut av EU og EØS-området, og her vil ikke karbontollen beskytte dem. Det skaper reaksjoner og diskusjon om innretningen av den foreslåtte tollen.
Knut Einar Rosendahl har utarbeidet et politikknotat som går gjennom hva en karbontoll er, effekten av den og hvordan den kan innrettes. Blant annet foreslår han å beholde gratiskvoter, men supplere det med en avgift på kjøp av utslippsintensive varer.
Notatet er basert på følgende artikkel:
Böhringer, C., C. Fischer, K.E. Rosendahl and T. Rutherford (2022): Potential Impacts and Challenges of Border Carbon Adjustments, Nature Climate Change.
https://doi.org/10.1038/s41558-021-01250-z