Den norske klimapolitikken blir stadig tettere knyttet til EUs klimaregelverk. Denne artikkelen analyserer hvordan og hvorfor Norge har koblet klimapolitikken opp mot EU og hvilket handlingsrom samarbeidet med EU gir norske myndigheter. Gjennom EØS-avtalen har det europeiske kvotesystemet (EU ETS) siden 2008 dekket omtrent halvparten av de norske utslippene, i hovedsak fra industri og petroleumsvirksomhet. Siden 2021 er også de ikke-kvotepliktige utslippene fra transport, landbruk, bygg og avfall omfattet av en egen tidsavgrenset avtale med EU, som et tillegg til EØS-avtalen. Dette samarbeidet forplikter Norge til å kutte utslipp hvert år fram til 2030. Avtalen binder også Norge til å følge EUs regelverk for opptak av klimagasser knyttet til skog og annen arealbruk. I praksis er Norge fullt medlem av EUs klimapolitiske samarbeid fram til 2030. Analysen viser at denne tette tilknytningen har økt det politiske presset for å kutte klimagassutslipp innenlands. Samtidig har Norge valgt å holde alle fleksibilitetsmuligheter åpne for å gjennomføre kuttene i EU i stedet. Hvorvidt disse mulighetene vil bli benyttet er i stor grad et politisk spørsmål som trolig vil prege klimadebatten frem mot 2030. Den endelige utformingen og innretningen på EUs grønne giv og Norges tilknytning til denne vil også påvirke handlingsrommet for klimakutt hjemme versus ute.
Hele artikkelen i tidsskriftet Internasjonal politikk kan leses her.
Artikkelen ble først publisert 23. juni 2022.
Lars H. Gulbrandsen ved Fritdtjof Nansens Institutt og Erlend A. T. Hermansen ved CICERO Senter for klimaforskning er artikkelforfattere.