Dersom vi skal kutte norske utslipp utenfor kvotepliktig sektor med 50 prosent fra 2005-nivå innen 2030, vil noen tiltak være nesten gratis, mens de dyreste vil nå kostnader på over 3 000 kroner per tonn.
Statistisk sentralbyrå har på oppdrag fra regjeringen gjort en makroøkonomisk analyse av hvordan Norge kan kutte klimagassutslippene utenfor kvotepliktig sektor med 50 prosent fra 2005-nivå til 2030. Sektoren omfatter blant annet veitransport, nasjonal sjøtransport, jordbruk, mye av avfallssektoren, samt bygg og anleggsvirksomheten. Deler av prosjektet er gjort innenfor PLATON-prosjektet.
Analysen undersøker hva som må til for å holde utslippene under dette taket i 2030. Da regnes det ikke med kostnader fram mot 2030 av å opprettholde den klimapolitikken vi allerede fører i dag. Den er del av referansebanen, som er basert på regjeringens nasjonalbudsjett for 2020. Det nødvendige utslippskuttet fra referansebanen i 2030 er på 5,6 millioner tonn CO₂-ekvivalenter. Kostnadene for å gjøre dette kuttet framkommer ved å beregne hvor høy en utslippspris på klimagasser måtte vært for å få det til.
– En lik utslippspris for alle vil bety at de mest kostnadseffektive kuttene blir gjort sett fra bedriftenes og husholdningenes side, sier prosjektleder for Platon og leder av prosjektet Taran Fæhn.
Til beregningene er modellen SNOW brukt, som er utviklet for langsiktige studier av klimapolitikk og utslippsutvikling (se faktaboks).
Analysen viser at utslippsprisen kommer opp i over 3 000 kroner per tonn. Det gjenspeiler at de dyreste tiltakene er på dette kostnadsnivået. Noen tiltak er nesten gratis. Gjennomsnittskostnaden for tiltakene ligger om lag midt imellom, det vil si på rundt 1500 kroner per tonn. Utslippskuttene vil til sammen koste om lag 8 milliarder kroner å gjennomføre i 2030.
– Kostnadene reflekterer hva det i 2030 koster bedrifter og husholdninger direkte å endre atferd og velge dyrere teknologier med mindre utslipp, sier Fæhn.
Analysen finner at kostnadseffektive kutt finnes i alle sektorer. Den nye rapporten bidrar først og fremst ved å se på tiltakene i alle sektorene i sammenheng, og beregne totalkostnader og makroøkonomiske konsekvenser.
– Den makroøkonomiske analysen som nå er utført, utfyller den første Klimakur 2030-rapporten publisert av Miljødirektoratet i januar i år, forklarer Fæhn.
Makroanalysen drar nytte av detaljinformasjonen fra tiltaksutredningene i den første rapporten, men tar hensyn til at mange tiltak må skje samtidig i mange næringer.
Kostnadene for samfunnet som helhet over dobbelt så store som de direkte kostnadene av å gjennomføre tiltakene i bedrifter og husholdninger ved endret atferd og dyrere teknologier. Dette skyldes særlig to ting:
For det første kommer utslippsprisen som er lagt likt for alle ikke-kvotepliktige utslipp beregnet på toppen av en lang rekke andre klimapolitiske virkemidler som allerede ligger i referansebanen. Klimapolitikken som helhet er derfor ikke kostnadseffektiv. Elbilpolitikken ligger blant annet fast og fører til at elbileiere betaler mindre enn det elbilbruken koster samfunnet og at andre billigere tiltak velges bort.
En annen grunn er at politikken, ifølge beregningene i SNOW-modellen, reduserer sysselsettingen, noe som er uheldig samfunnsøkonomisk sett.
– Inntektene fra utslippsprisingen kan tilbakeføres til samfunnet på måter som reduserer de samfunnsøkonomiske kostnadene, sier Fæhn.
Reduserte kostnader kan øke aksepten for klimapolitikken.
Her kan du lese hele analysen «Abating greenhouse gases in the Norwegian non-ETS sector by 50 per cent by 2030»
|
SNOW SNOW er en modell av den norske økonomien som er utviklet i Statistisk sentralbyrå for langsiktige studier av klimapolitikk og utslippsutvikling. Derfor er det i SNOW lagt vekt på egenskaper som er viktige for klimapolitikk og utslipp, slik som relativt fin inndeling av sektorer og utslippskilder, spesifisering av klimapolitiske virkemidler, samt modellerte atferdsresponser i valg mellom energiformer, kjøretøy osv. i bedrifter og husholdninger. Modellen beregner de makroøkonomiske effektene og samfunnsøkonomiske kostnadene ved klimapolitikk. Den er en likevektsmodell som får fram de langsiktige effektene, når politikken har fått virke og overgangen til nye næringsmønstre og handlingsmønstre er oppnådd. Modellen inkluderer utslipp av klimagasser (karbondioksid (CO2), metan (CH4), lystgass (N2O), fluorholdige gasser), samt utslipp med regionale og lokale forurensingseffekter. |
Statistisk sentralbyrå (SSB) har beregnet hva de makroøkonomiske følgene vil kunne bli av å kutte klimagassutslippene i ikke-kvotepliktig sektor med 50% i forhold til 2005-nivå. SSB har gjort deler av dette innenfor PLATON-prosjektet. Prosjektet er andre del av oppdraget Klimakur 2030 fra regjeringen og er finansiert av Klima- og miljødepartementet og Finansdepartementet, som begge er brukerpartnere i PLATON. Arbeidet har dratt nytte av den første leveransen fra Klimakur 2030-prosjektet, som ble ledet av Miljødirektoratet. Den utredet detaljerte tiltaksanalyser. Samarbeidet med Miljødirektoratet, som også er en av PLATONs aktive brukerpartnere, har vært viktig for å koordinere forutsetninger og fremgangsmåter på tvers av tiltaks- og makroanalysene. Blant annet har kunnskap fra tiltaksanalysene vært brukt som informasjonsgrunnlag i makroanalysen. Makroanalysen, på sin side, utfyller tiltaksanalysene ved å se tiltakene i sammenheng og i sammenheng med resten av økonomien.